Jeg har tidligere skrevet at jeg er en tilhenger av en passiv investeringsstrategi. Spesielt for små investorer som sparer til pensjonisttilværelsen, men også for store investorer som sparer på vegne av fremtidge pensjonister.
I forbindelse med store tap under finanskrisen i 2008, har det blitt diskutert fremtidig strategi for forvaltningen av Oljefondet (offisielt kalt Statens pensjonsfond – Utland). Enkelte mener sogar at man burde sette pengene i banken, noe som har fått mange til å trekke på smilebåndet.
Finansdepartementet har lagt ut et forslag til nye retningslinjer for høring, med høringsfrist i dag, 15. oktober 2009. De legger opp til at kun Norges Bank og Riksrevisjonen er høringsinstanser. Med bakgrunn i hva Norges Bank tidligere har sagt for å forsvare den aktive forvaltningen, blir det spennende å følge med.
Lars Haakon Søraas har tatt initiativ til en kort uttalelse, som jeg er med på, hvor vi argumenterer for hvorfor en passiv forvaltning av Oljefondet er det beste. Poenget vårt er at det er svært vanskelig å finne aktive forvaltere som klarer å slå markedet. Altså få en avkastning som er høyere enn en indeks det er naturlig å sammenligne med. Og enda vanskeligere blir det om man tar hensyn til kostnadene som påløpes i en aktiv forvaltning. Les gjerne vår uttalelse hos Scribd eller nedenfor for litt mer om forskningen på området. (Lars Haakon har i tillegg bestemt seg for å sende inn en utdypende uttalelse)
I tillegg til det vi diskuterer i uttalelsen, er det et viktig moment som kommer lite frem når man diskuterer forvaltningen. Spørsmålet er: ‘Hva er forvalternes insentiver og hvordan påvirker det deres beslutninger’? Jeg tror ingen har noen illusjoner om at forvaltere, om de er ansatt hos Norges Bank eller andre steder, er annerledes enn folk flest. De reagerer på insentiver, og tenker først og fremst på sine egne interesser. Det kan ofte oppstå situasjoner hvor forvalternes interesser er forskjellig fra det norske folks interesser. Dette prøver man å regulere med regler, lønnsordninger, overvåkning og så videre. Problemet er at dette aldri kan bli et perfekt system. Dermed er det rom for at forvaltere agerer i strid med det norske folks interesser.
For eksempel kan forvaltere få bonus basert på en tidsbegrenset beregnet avkastning (uke, måned, år). Bonusen kan være utformet slik at den slår ut om man oppnår et bestemt nivå på avkastningen. For eksempel om man slår en indeks. Dette kan gi perverse insentiver. La oss si at man har en årlig måleperiode. Om man har en god måned i januar (man ligger foran indeks), er det optimale for forvalteren å kjøpe indeksen og reise på ferie resten av året. Da betaler man altså aktive kostnader for en passiv forvaltning. Omvendt, om man gjør det dårlig i begynnelsen av året, gir det insentiv til å øke risikoen i porteføljen for å ta igjen det tapte mot slutten av perioden.
Et annet problem, spesielt i renteforvaltningen, er at det er gode muligheter for å slå en indeks ved å handle verdipapirer som gir god avkastning i gode tider, men store tap i kriser. Slik kan man levere meravkastning i mange år, men i en krisesituasjon forsvinner denne meravkastningen og mer til.
Jeg vet ikke hva Oljefondets tap i 2008 skyldtes. Og jeg vet heller ikke detaljene i de interne og eksterne forvalternes avlønningsbetingelser. Men jeg er overbevist over at en mest mulig passiv forvaltning av Oljefondet er det beste for det norske folk.
20091014 Høringsuttalelse om nye regler for SPU mSign
(bildet lånt fra Norges Bank)